mandag 31. mai 2010

Alice in Wonderland

Jeg har vært tilbake i min barndoms fantasiverden.
For en herlig følelse å oppleve på nytt den spenningen, den fryden, den sugende magefølelsen og den virvlende drømmen som førte meg ut og opp til noe uvirkelig utenfor meg selv. Samtidig var drømmen der med en sterk visshet om at dette var verden som det måtte være en lykke å leve i.

Jeg har sett Alice in Wonderland, i 3D og full av effekter som førte meg rett inn i drømmeverdenen.
Den var så altomsluttende at jeg hadde nesten en følelse av å være midt inne i filmen, midt inne i den ultimate fantasi.
Alice var i en drømmeverden. Men den levende drømmen hjalp henne til å ta en viktig beslutning: Valget om å følge sin drøm og ta den kampen som eventuelt måtte komme underveis. Hun ville nå sitt mål, sitt EGET mål. Alle andres forventninger til henne kunne ikke være ledetråden for hennes liv. Hun måtte gå for SIN DRØM.

Eventyrene er fulle av visdom og klokskap, like mye for voksne som for barn. De er fortellingene som viser oss hvilke muligheter som er iboende i oss, om vi bare ser dem og går for dem. På norsk heter historien Alice i Eventyrland. Jeg foretrekker den engelske tittelen: Alice in Wonderland. Direkte oversatt betyr dette Undrings-landet. Det er ingen fairytail-verden, men en undringens verden.
Undring krever et åpent sinn. Et åpent sinn er nøkkelen til å SE mulighetene. Og når mulighetene og drømmene krysses, blir veien til målet synlig for oss.

Finner du veien til ditt Wonderland?

søndag 30. mai 2010

"Bare en blåveis"




I Stavanger er vi så heldig å ha en kulturskatt av Stavanger-viser. Jeg påberoper oss ikke at dette er unikt for vår by. Lyrikk og poesi skrevet av egne innbyggere, finnes nok i mange byer og på mange steder. Slik poesi viderefører tradisjoner og forteller på en folkelig måte hvordan vi har hatt det, hva som er særegent for vår by og hva som har ført oss fremover dit vi er i dag. Det er mye visdom og dyp klokskap i mange av disse visene. Vi har mye å lære og ta med oss for å bevisstgjøre oss på hva vi kan være stolte av, være takknemlige for og hva vi kan nyttiggjøre oss i våre liv.


En av de store bidragsyterne i denne sjanger, er Gunnar Roalkvam. Han har en fortellerevne av de sjeldne og er en tryllekunstner med ord. Det er en fryd å høre på ham. Det er en fryd å lese hans dikt. Jeg kan anbefale det på det varmeste. Rett nok er det en fordel å kjenne Stavanger-kulturen for å kjenne seg igjen i bildene han beskriver. Men, diktene inneholder allmennmenneskelig visdom, så her er mye godt å ta med seg.

I Stavanger har vi et kor med navnet AmaZing. De har i denne helgen arrangert en konsert som de har kalt for ”Bare en Blåveis” – en Stavangervise-cabaret. Gunnar Roalkvam bidro med tekster og refleksjoner og bandt visene sammen på en mesterlig og morsom måte. Genialt var det også at den fant sted i en av Stavangers kulturelle stuer, nemlig hermetikk-museet, en viktig arbeidsplass for byen på 18-19 hundretallet. Med slike rammer, gode viser og flinke utøvere, var det naturlig å bli henført til vår historie og kjenne på hva våre forfedre har gitt oss.
Jeg hadde gleden av å være til stede på konserten i går. ”En stor opplevelse”, er min kommentar til kvelden. Det står respekt av koret å ta på seg en slik ambisiøs oppgave og gjennomføre den til stor glede og ettertanke for oss som fikk høre på.

Jeg vil rette en takk til hver enkelt i koret, til tekst- og refleksjonsbidragsyter, til orkestermedlemmene, til initiativtaker, til dirigent og arrangør.

Gjør gjerne dette eller liknende flere ganger. Stavanger trenger dere.
Jeg kommer helt garantert.


Helt til slutt: Takk til Stavanger fordi dette er en herlig by å bo i.


torsdag 27. mai 2010

Stillhet - den nye luksusen



I kveld har jeg sett på et kortprogram som gikk i reprise på nrk1. Tittel på programmet er ”Stillhet – den nye luksusen”. I ingressen står følgende: ”Vi har stillevogn på toget og stillerom på jobben. I fritiden søker vi stillheten i naturen. Stillheten har blitt en luksus som er vanskelig å finne.”

Da jeg leste omtalen, traff den blink hos meg, og jeg satte meg ned for å se programmet som tok 10 minutter. Nå vil jeg prøve å dele med deg noen stikkord om stillhet som jeg noterte meg under sendingen.

Stillhet er ikke fravær av lyd, men det er å være i samstemmighet med naturens egne lyder. Stillhet er en kvalitet som gir meg mulighet til å være alene med meg selv og som hever konsentrasjonsnivået mitt. Når en trenger stillhet, er det en kvalitet. Hvis ikke – derimot – er det en lidelse.

En person som mistet hørselen, fortalte at stillheten gjorde ham syk. Det ble en truende stillhet, for den var ikke selvvalgt. Han fikk fysiske smerter i kroppen. Etter at han kunne skru av og på stillheten ved hjelp av tekniske midler, fikk han et valg som han betegnet som en unik kvalitet for ham. Han kunne nemlig velge når han ville skru av og på lyden. Det kan ikke vi som er hørende.
Dette illustrerer at stillheten er god og et privilegium når man kan velge den selv.

Ærbødighet skaper stillhet. Dette finner man for eksempel i kirkerommet, der rammene som omgir en innbyr til ro. Her snakker man om den eksistensielle stillhet, den som man oppnår i bønn eller meditasjon. Det gjør godt i en bråkete verden. Men, den kan også være utfordrende, fordi i den sammenhengen møter man også sin egen ensomhet.

Stillhet er lyder som kjærtegner trommehinnene. Den gir rom for å komme nær seg selv.
Vi lever sannsynligvis i det mest støyende samfunn som noen gang har eksistert. For oss er derfor stillhet luksus, på samme måte som urørt natur. Dette fordi den er mindre tilgjengelig, vanskeligere å finne. Vi har knapphet på stillhet.

Min oppfordring er: La oss innimellom ta oss tid til stillhet.
Har du noen gang lyttet til stillheten?
Det er, sagt på godt norsk, balsam for sjelen.

God stillhet!

tirsdag 25. mai 2010

Tilbake til hverdagen

Kilde: Dahlia Chris Chiadles, All Canadas Photo

Da er avbrekket fra hverdagen over etter i en utvidet ferieuke med to gratisdager inkludert. I dag var jeg tilbake på kontoret.
Etter noen dager borte fra arbeidsbordet, må jeg regne med at det ligger noe ugjort og venter på å bli behandlet.
Så også i dag. - Bare hyggelig oppgaver riktignok. Mange positive utfordringer å gjøre før det blir sommer – og forhåpentligvis sol og varme.

I min jobb har jeg også det privilegium å treffe mange hyggelige og spennende mennesker.  Dere gir meg energi og motivasjon, og jeg takker dere for det.

Kilde: Trollstigen Rainer Mirau_Mauritius_Photolibrary

Jeg får også reise en del og oppleve kjente steder og nye steder. Landet vårt er vakkert med masse spennende å se og feste blikket på.
Førstkommende torsdag, for eksempel, skal jeg en tur til Hjelmeland i Ryfylke. Det blir en reise over fjorden og langsmed fjorden. Og jeg er sikker på – uansett vær – at det blir en fargerik våropplevelse.

Joda. Jeg er heldig og takknemlig fordi jeg har en jobb med meningsfylt og berikende innhold.
Det samme ønsker jeg for alle. Min jobb er ikke nødvendigvis like interessant for alle.  Du trives sikkert med noe annet.
Heldigvis er vi forskjellige. Viselig tilrettelagt, tenker jeg.  For, det trengs forskjellige interesser og evner til å fylle oppgavene i de ulike jobber. Alt arbeid som er et gode for fellesskapet, har sin egenverdi.
Det gjelder bare om å finne rette person til rette jobb til rette tid.
Og så handler det om å ha rette innstillingen. Ingen jobb er av mindre verdi enn andre, så lenge du har funnet DIN plass.

God jobb!

søndag 23. mai 2010

Æres den som æres skal

Da er vi hjemme igjen, i et vakkert og enda grønnere land enn det vi reiste fra for en uke siden. Gresset har grodd og trærne har sprunget helt ut i sin grønne prakt. Blomstene har åpnet seg i alle regnbuens farger. Luften er fortsatt skarp, men sola skinner.

Vi landet en halv time før rute. Takk til SAS som fraktet oss trygt og godt både fram og tilbake. Startet før rutetid fra Kreta. Ingen grunn til å vente når alle passasjerene var på plass. Alle ville gjerne rekke hjem så nært opptil midnatt som mulig. Derfor, da vi var klare, var pilotene også klar.  Dette er vel ikke helt uvanlig når man velger å reise med SAS.

Vi hadde forberedt oss på en del å ta tak i etter hjemkomst. Hus uten beboere og en plen som ikke var klipt på flere dager for eksempel, krever sitt. Men: Surprise!!  Er det noen sak når vi kommer hjem til et hus som skinner, med roser på bordet og med en nyklippet plen?
Så heldige vi er som har snille døtre med kjekke kjærester.

Æres den som æres skal. Ifølge den informasjonen vi fikk til middag hos Maria og Monica i dag, er det i hovedsak Roman som har stått for å klargjøre hus og heim til vi kom hjem fra en herlig ferie på Kreta. Derfor skal du, Roman, ha mange takk for den innsatsen.
Takk også til Maria for den deilige middagen du stelte til oss, og takk til Monica for de oppgavene du har tatt hånd om mens vi var borte.


I natt da vi kom inn på stua, fant vi et vannglass på spisebordet med tusenfryd i. Monica hadde plukket dem før Roman gikk løs på plenen. Det var for ille å la dem forsvinne under gressklipperen, sa du.
Monica, dette vekket varme og gode minner fra dere var små.
Finnes det noe herligere enn lykkelige barn som kommer med håndplukkede blomster fra mark og eng og med sitrende stolthet rekker dem fram til mor og far?  Den barnlige gleden husker nok du også.

Da er det bare å avslutte med et sitat fra Arnulf Øverland: Den største gleden du kan ha, det er å gjøre andre glad. - Jeg håper derfor at dere kjenner samme glede som oss.

fredag 21. mai 2010

Si det med blomster





Siste kveld på Kreta for denne gang, nærmer seg raskt. Jeg skal ikke kommentere det, men vil si takk for denne gang med en liten blomsterkavalkade.

















Takk for oss, Kreta. Her har vi hatt det upåklagelig, er klar for hjemreise, men kommer gjerne tilbake!


torsdag 20. mai 2010

Havet



Havet. Opprørt eller stille.
Hva er det med havet som er så fascinerende?
Jeg har nok ikke det eneste og riktige svaret. Men, å sitte ved stranden og høre bulgeskvulpet blandet med vindens sus, er vel en av de bedre opplevelsene man kan ha. Nærheten til havet setter meg, på en særegen måte, i ett med elementene. Havets storhet og den vide, uendelige horisonten åpner opp og plasserer meg og min tilstedeværelse inn i større og nesten ubegrensede dimensjoner.

Skremmende? Ja, det kan være det, hvis jeg lar storheten overvelde og ta makten over meg. Men, hvis jeg bevarer min iboende styrke og lar den være i balanse med havets storhet, kan jeg nyte å være en del av den mektige, storslåtte naturen, og til og med kjenne på at også jeg er en liten, men dog en del av universet.
En besnærende tanke, en fantastisk virkelighet.


Kanskje er det derfor jeg lengter etter stundene ved havet. Kanskje er det derfor feriedrømmene mine inneholder ”rom med havutsikt”, der jeg kan la tankene fly, der jeg kan nyte solnedgangen og kjenne gleden og velvære over å hvile øynene på den forgylte fargeprakten som gjenspeiler seg i havet når solskiven synker ned i horisonten og "takker for dagen”.

Så vet jeg at i samme øyeblikk stiger solen opp av havet og "ønsker god morgen” til andre et annet sted.
Se over land og hav og øyer din sol går frem i ubrudt ring
Og folkene på rad seg bøyer i takk for alltid nye ting.
Den sol som vinker oss til hvile, nå vigsler andres arbeidsdag.
Og slik den stund for stund skal smile til nye land og folkeslag.

Jeg har det godt her på Kreta, - i et rom med utsikt til havet.

onsdag 19. mai 2010

Spinalónga


Er du en av de mange tusen som har lest boka Øya (The Island), er dette navnet kjent for deg. Spinalónga.
Maria ga meg boka i julegave. Jeg sparte den til ferielektyre. Nå leser jeg den men jeg befinner meg bare noen mil unna fra der hele historien utspant seg for bare noen decennier siden. Føler meg på en måte tettere på samfunnet og fortellingens innhold når jeg leser den her.

Jeg har fortsatt mange uleste kapitler igjen. Men, jeg har fått med meg én side ved historien som er et viktig poeng: Husk alltid at det lønner seg å omgjøre det dårlige til noe bedre.

Øya Spinalónga ligger utenfor nordkysten av Kreta og var Hellas’ største leprakoloni fra 1903-1957. Her ble leprasyke forvist og isolert. Ikke bare mistet de kontakten med sin familie og sitt samfunn på livstid, men de ble overlatt til seg selv med sin smertefulle sykdom under dårlige hygieniske omstendigheter og elendige boforhold.

Det er en gripende historie om hvordan de forviste blant ”likemenn” tar tak i sin situasjon, bygger sitt eget samfunn, restaurerer falleferdige hus for å bo anstendig, organiserer skole, etablerer kafé, bakeri, gir ut avis, åpner kino og velger endatil sin leder.

Det er fascinerende å lese om hvordan de omgjør det negative til noe mer positivt. De klarer å fylle hverdagen med meningsfylt innhold. De innser hvor viktig det er for dem å leve så normalt som mulig, ha det pent rundt seg og tilby seg selv de goder de evnet å oppdrive.

Hva er så poenget mitt med å skrive dette nå, etter halvlest bok?
Jo. Dette er for meg en fortelling som bekrefter hva positive og vakre omgivelser betyr. Vi må aldri tenke at omgivelsene ikke har noen betydning for mennesker som tilsynelatende har mer enn nok med sin egen ulykke, sorg og utfordring. Å bli omsluttet med livets gode og vakre sider, kan i seg selv være god behandling/terapi, tror jeg.

Jeg har fortsatt flere kapitler igjen å lese, men tillater meg likevel å trekke ut denne positive siden fra den mørke historien på Spinalónga mens jeg er her på Kreta.

tirsdag 18. mai 2010

Dagen derpå

Jeg skal ikke påberope meg at 17. mai slo oss ut. Men dagen derpå har likevel vært en dag i uvirksomhetens tegn. Vi har ikke gjort noe ekstraordinært, men tillatt oss å senke skuldrene, nyte solskinnet, vandre en tur og lese gode bøker.

Vi trenger ro innimellom, og det er legitimt å innvilge seg når vi er på ferie. Det er vel selve kjernen av hva vi legger i begrepet ferie.

Jeg er også av den oppfatning at det er viktig å ta seg tid til ro i hverdagen også. Jeg fanget inn et motiv i Charnia i går. Damen på benken. Hun tiltrakk seg min oppmerksomhet. Hun ble et levende symbol på hvor enkelt det kan være å finne stillheten midt i det pulserende livet. Med ryggen mot byens støy og blikket hvilende på havet, tenker jeg at hun ga tankene fritt spillerom. Kanskje kunne hun også slippe tanken for en stakket stund. Bare være til stede med hele seg.

For en måneds tid siden, fanget vi inn et tilsvarende motiv. Det var i New York. Den avslappede atmosfæren jeg fant langs Hudson River beskriver akkurat det samme.

Så er det altså tilsynelatende likegyldig hvor vi er. Det er mulighet for å ta seg tid til ro, uansett tid og sted. Det er opp til meg å tillate meg å finne ”benken” jeg kan sette meg ned på, der jeg kan senke skuldrene, la tankene få hvile og kjenne at jeg fyller hele meg.
En gang om dagen kan være en begynnelse. Og gevinsten?   Fornyet energi, glede og arbeidslyst.

mandag 17. mai 2010

Gratulerer med dagen!



Det er 17. mai, ingen tvil om det.

Temperaturen er bra. For første gang på mange år befinner jeg meg utenfor Norges grenser på vår nasjonaldag. Å være norsk i utlandet på 17. mai har tidligere vært et av årets høydepunkter. Aldri er vi norskere enn da, og jeg tror vi feiret nesten mer enn i Norge.

Men, i dag. Det er en helt vanlig dag her vi befinner oss. Ingen hornmusikk. Ingen som roper hurra! Ingen som vet at vi feirer nasjonaldagen vår en gang. Vi får nøye oss med å sende noen ”gratulerer-med-dagen-hilsener” på sms til de der hjemme, så får vi sitte her ved bassenget å kjenne etter om det er en spesiell energi i lufta.

Nei. Timene går og ingen, ingen som gratulerer oss med dagen, bare på sms, satelittbåren fra Norge. Vi tar heller bussen inn til Chania, bare sånn at det blir det lille ekstra for oss i dag allikevel.

Jeg tar meg i at jeg ubevisst ser etter et norsk flagg, bare sånn at jeg kan avbilde det, som et minne fra 17. mai på Kreta. Men ingen flagg. Jo, ett gresk

og enda ett

og enda ett.
Kreterne flagger.  Vi sier det er for oss, for Norge.  I alle fall litt.

Det gjør godt med lunch. Og omgivelsene er vakre.

Gamlebyen er vakker. Dette er flott. Så: hva gjør det da om ikke alle vet at i Norge feirer vi vår nasjonaldag i dag. Vi er da ikke verdens navle heller, - selv om vi innimellom tror det.

Jeg dro ikke til Kreta for å feire 17. mai. Derfor har det heller ikke verken såret eller skuffet meg at det norske flagget ikke gikk til topps langs veier og på hustak.

Men. Ouups! Hva ser jeg? Et norsk flagg plantet i et kretisk blomsterbedd, utenfor leiligheten til norske borgere her på hotellet-



Da ble det visst en liten markering av dagen her i utlendighet allikevel.
Hipp, hipp hurra for Norge og 17. mai.

søndag 16. mai 2010

En kretisk taverna

I dag har vi spist på en kretisk taverna, utenfor allfarvei, bortenfor steder der alle turistene er.


Vi holder til i et område som foreløig er helt jomfruelig for turister. Utvalget i spisesteder, bortsett fra hotellets, er derfor heller få. Da vi skulle oppsøke et sted å spise dagens lunch, tok vi inn på det første – og eneste – vi fant.


Men, det var en heller positiv opplevelse. Kreterne skal være gjestfrie mennesker, har jeg hørt. Og det fikk vi i alle fall erfare i dag.
Vi ble vartet opp med kretisk mat, tilberedt på lokalt vis. Ja, til og med fikk vi vite at kokken hadde laget grill til souvlaki’en på olivengrener. Vanligvis brukte de gass, men for oss benyttet han det ypperste.
Det smakte også deretter.

Et nydelig måltid, både for ganen og for hjertet. Hva er vel bedre enn å nyte tiden i hyggelige omgivelser, med strålende verter, deilig mat og den gode samtalen. Og som en avslutning på det hele: raki, - ”på huset”.


Joda. Vi nyter livet her sør!

fredag 14. mai 2010

"Grab a bite of the Big Apple"



Det er en måned siden vi kom hjem fra New York City. Mange har spurt meg hvordan jeg opplevde det meget omtalte reisemålet, metropolen som alle lar seg begeistre av.
Nå var det min tur å svare.



Det har ikke vært helt enkelt, for jeg har nok ikke latt meg begeistre på samme måte som mange andre, - kanskje. For rett og slett å oppsummere litt for meg selv også, har jeg prøvd å beskrive min opplevelse av New York.

Fire-fem dager i en metropol som NY, er absolutt ikke tid nok til å få med seg så mye. Målet denne gangen var helst å få et overblikk over hva som finnes og hva man bør se ved senere besøk.



Etter å ha vandret gatelangs på Manhattan der himmel, trær og annen bygningsmasse malerisk gjenspeiler seg i de enorme glassfasadene, sitter dette igjen på netthinnen:
En formidabel konsentrasjon av meterhøye bygninger av stål og betong på et relativt begrenset areal, likevel med plass for grønne lunger, - noen til og med av dimensjoner i areal - , men med fravær av det trafikale støynivået som normalt hadde vært å regne med.



New York er en by for footers, leste jeg. Det er en god beskrivelse. Ikke bare fordi det finnes utallige grønne lunger og flott tilpassede turveier for joggere langs Hudson River. Men det er i stor grad ubesværlig å vandre nedover avenyene eller oppover langs gatene, fra 13. til 55. gate.



Jeg savnet derimot det pulserende gatelivet og mulighetene for å slå seg ned på en fortauskafe, hvorfra man kan betrakte livet og alle varianter av mennesketyper og andre typer, slik jeg finner det i andre byer på det europeiske kontinent.
Kanskje skyldes det årstiden eller at jeg beveget meg i feil deler av byen?



Grab a bite of the Big Apple, sendte Randi med meg som hilsen da jeg dro.



Jeg forsøkte å ta et bit, Randi. Men, for å sitere den hyggelige damen jeg kjøpte koffert hos kvelden før jeg dro: Du rekker ikke noe dypdykk på noen dager i New York. Du skraper bare så vidt i overflaten.

Joda, damen har nok rett. Skal jeg finne ut mer om byen, og skal jeg kunne ta, i alle fall et lite bit, må jeg tilbake, ikke bare en gang, men kanskje flere ganger.



Jeg vet ikke om jeg drar tilbake til New York.
Det heter så fint: ”Det du vil, får du til.” Sant nok.
Kanskje er min konklusjon beskrivende nok når jeg sier: Jeg vet ikke om jeg drar tilbake til New York.

Inntil videre er det andre steder som trekker min oppmerksomhet. Men, turen til New York City noen vårdager i april, ser jeg tilbake på med glede!